Bokelskere.no

Det er dessverre ofte slik at verden er ganske urettferdig. Mange barn fikk ikke den hjelpen de skulle hatt da de var små. Det var ingen voksne som så hvordan de hadde det hjemme. At far slo. At mor var syk. Truslene. Redselen. Skammen. Det var ingen lærere som stoppet mobbingen på skoleveien; slagene ydmykelsen. Det var ingen som så at disse leksene var det ikke mulig å lære, dette var for vanskelig, for umulig, for håpløst. Eller de så, men de gjorde ingen ting. Det er nesten det verste av alt. Og så, etter mange år kommer hjelperne inn. . For skolegangen er over, barnet er voksent og skal klare seg selv, og så klarer ikke barnet seg selv. Det jobber ikke. Det tjener ikke penger. Det har "lavt funksjonsnivå". Og hjelpere vet ofte at det er ganske vondt å ha det sånn , og de vil gjerne hjelpe, og så begynner misforståelsene. For NÅ kommer de, hjelperne, nå når det er HUN som svikter, nå skal de fikse henne, få henne flink og arbeidsfør, nå bryr de seg. Men hvor var de før ?. Da hun bare hadde det vondt ? Betydde ikke det noe ? Og fortjener hun ikke egentlig sin uføretrygd nå , sånn for tort og svie?