Hamsuns karakterer er fremmede, de hører ikke til noe sted, men er en slags sinnets turister, uten hverken fortid eller opphav. De bare kommer ramlende inn. Følelsene er noe som oppstår inne i menneskene, ikke mellom dem, som hos Duun. Forskjellen viser seg også i forståelsen av irrasjonalitet. Både Duun og Hamsun er interessert i det. Hos Hamsun er det irrasjonelle ofte noe fint og delikat, et utslag av nervenes adel, noe romantisk forrykt som er like rikt som det er vakkert. Hos Duun er det irrasjonelle knyttet til folkelige fortellinger, overtro, misforståelser og mørke, noe som utspiller seg mellom mennesker, ofte hjelpeløst og fattigslig.