Og så var han plutselig her, i dette rommet, der lyset beveger seg så raskt at det skjærer rett igjennom ham. Han er ikke vant til det. Han er ikke vant til noe - ikke dette store rommet, ikke den våte og slappe kroppen som omsluttet ham; ikke den høylytte morgensolen som rikosjetterer fra veggene og bildene som henger på veggen, skipene og åsene og de misformede klokkene inne i disse bildene, solen som får rommet til å skrike. Det er som om sofaen sveller, bokhyllen luter over ham, teppet gløder i kantene og sangen er brutt, kromatisk, usynlig. Det raske lyset skjærer seg inn i hele ham og han kan ikke rope, han hører rommet og hører lyset og han kan lukte det også, han åpner for morgenens duft av lys og krystet sitron og glinsende grønt.
Sist sett
