Bokelskere.no

En gammel gåte som fortsatt er aktuell, lyder omtrent som følger: En far skal følge sønnen sin på skolen, men før de kommer frem, blir gutten påkjørt av en bil. Han blir alvorlig skadet og blir i all hast fraktet til sykehuset, faren følger ham og blir plassert på venterommet mens gutten blir kjørt rett inn i operasjonsrommet. Kirurgen kommer for å begynne inngrepet, men stopper og utbryter "Det er jo min sønn! ". Spørsmålet er selvfølgelig hvordan dette henger sammen, og svaret er like selvfølgelig; at kirurgen er guttens mor. Egentlig veldig lett, ettersom alle barn har to biologiske foreldre, og siden faren var utelukket, var det bare en aktuell kandidat igjen. Likevel fungerer gåten , eller den har i alle fall gjort det frem til nå, fordi det har vært uvanlig å tenke seg at kvinner kan være kirurger. Det er ingen fysisk umulighet, men tanken er likevel såpass uvant for mange at de overser den eneste opplagte løsningen. Fordommene om at "kirurger er menn" , får folk til å glemme den grunnleggende sannheten om at barn har fedre og mødre, og til å komme opp med alle slags fantasifulle alternativer som sæddonasjon og eneggede tvillingfedre gift med samme kvinne. De glemmer det enkle, fordi de glemmer å fokusere på det vesentlige. De ser ikke situasjonen, fordi tankene er opptatt med fordommene. På samme måte som legevaktlegen ikke gjenkjente de helt opplagte symptomene på matforgiftning, fordi han forventet å se psykose. Og dette er det farlige med diagnoser, særlig de alvorlige. De er så godt egnet til å forklare fenomener at de kan brukes til å forklare alt,også ting som ikke har noe som helst med sykdommen å gjøre. De kan brukes av omgivelsene og de kan brukes av personen selv.