Bokelskere.no

Like ved sykehuset var det et knøttlite skogholt, knapt verdig å kalles skog, men tross alt noen trær, steiner, lyng og jord nok til å lage saftig lukt av liv. Noen blåbær var gjemt på tuene, ingen andre var ute i møkkaværet og jeg var jo allerede erklært gal, så jeg kunne lykkelig sitte på en stein mellom trærne og synge mens jeg slafset i meg bærne. Et vilt, uordentlig friminutt fra sykehusets sterile hvite system.