Men jeg er ikke akkurat der i tankene nå, og jeg lurer på om der er sånn en blir av å leve lenge aleine, at en bare begynner å snakke høyt midt i ei tankerekke, at forskjellen på å snakke og ikke snakke sakte viskes ut, at den evige, indre samtalen vi fører med oss sjøl glir over i den vi fører med de få mennesker vi fortsatt omgås, og når en lever aleine i altfor lang tid, blir linja som skiller den ene fra den andre utydelig, og du merker det ikke når du krysser den linja.