Det som er felles for oss alle, er imidlertid at vi blir sinnssyke efter hvert, litt efter litt, efter som livet setter sin galskap på oss. Det må altså antas at det er livet i seg selv som er sykdomsskapende, det er livet som efterlater de stadig større psykiske skadevirkningene. Ingen blir gal , før hans mor er befruktet; det er først efter unnfangelsen at skadene begynner å innfinne seg. Det er simpelthen noe ved livet vi ikke tåler. Og litt efter litt blir vi syke. Vi blir til og med sinnslidende på den måte som er vanlig og akseptert til den tid og på det sted vi blir født.