Haven som jeg kalte min

Den hadde ingen hvitmalt grind,
den haven som jeg kalte min ...
Den manglet både busk og tre
og rosenhekk og blomster med.
Den var så fri for denslags pynt
-den hadde gress, men det var tynt.

Her stengte intet jernstakitt,
her lå mitt rike, frelst og fritt.
Min barndoms have ... Sannt og visst
en østkantløkke grå og trist,
men over den var himlen blå,
et hav av blått så langt jeg så.

Der grodde i den tørre sand
en stor og gylden løvetann.
Så uglesett som slik en er,
mig blev den som en venn så kjær.
Her stod den i den magre muld
og strålte skjønnere enn gull!

Her blånet mine drømme frem,
å - gud bevare og velsigne dem!
Her bygget jeg i håp og tro
min barndoms høie himmelbro.
Og kall det kun et fattig land
-her vokste dog en løvetann.

Den brennte sig i barnets sinn
med gyldenrøde flammer inn.
En armodsblomst i mager muld
-dens glans var som det røde gull.
En løkke, - sten og sot og sand
-og dog ... min barndoms lykkeland!