Han hvisker noe, hvisker ett ord om og om igjen som jeg kanskje aldri skal skjønne, men jeg kommer ikke til å glemme det og hendene hans og øynene har et språk som er likt for hender og øyne i alle land, i dette øyeblikket, ordene vil aldri bli det viktigste, det er hendene som bygger bruene i verden, hendene og øynene og tonene, de finner veiene språket ikke kan.