Av en eller annen grunn huska jeg at jeg, for mange år sida, hadde lest et sted at en teskje med nøytronstjernestoff veier omtrent like mye som et digert fjell og hvis du tok en bit av stoffet og slapp den så ville den rase gjennom jorda like lett som en stein som faller gjennom luft. Den kom til å grave seg tvers gjennom kloden, fyke ut på andre sida og, på grunn av jordrotasjonen, ville den etter hvert gjennomhulle hele planeten. Og jeg huska at jeg leste at den samme krafta hviler i hvert atom, den skjuler seg i et vannglass, i hvert lille insekt, i regnet, i en spedbarnshånd, i lufta vi puster i. Det var en oppløftende tanke. Jeg ble høytidelig der jeg sto, andektig nesten. Nøytronstjernestoffet, tenkte jeg, burde lære oss å vise respekt for det ordinære.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Sist sett

Astrid Terese Bjorland SkjeggerudTonje-Elisabeth StørkersenOle Jacob OddenesAnne-Stine Ruud HusevågHilde VrangsagenKristinLailaKjell F TislevollIngunn SEileen BørresenVanja Solemdalingar hAnn Helen ESolveigKristine LouisesiljehusmorTerje MathisenTine SundalNina M. Haugan FinnsonBjørg L.Odd HebækSilje BorvikTor Arne DahlJulie StensethEivind  VaksvikEllen E. MartolIrene RognmoPiippokattaVigdismarvikkisAkima MontgomeryTanteMamieSiv Jane HettervikKirsten LundReadninggirl30RandiANeraJarmo LarsenLars Johann MiljeGitte Furuseth