Bokelskere.no

Han kan ikke reservere seg mot det som ikke er noen andres - hans eget liv - og erkjennelsen av nettopp det, at ingen andre enn jeg er i besittelse av dette, er overveldende. Ingen andre enn jeg lver dette livet, ingen andre i hele verdenshistorien, verken før meg, eller etter meg, kommer til å ha dette livet. Det er dette livet som løper mot ham når han står i vinden på flyplassen. En kjempemessig flokk av hendelser som bare er hans; onkel Steinar spiller Led Zeppelin og sier at han tenker å bygge veranda, Hilde lukker hamsterøynene og kysser ham på munnen, pappa kjører bil, rister sakte på hodet og forteller om krign, Helge løper etter ham langs Breiavannet, han kliner med Irene inntil en stein i skogen, han gråter på Hardangervidda, mamma smører matpappe, pappa setter tommelen i været og sier: Bra, Jarle. En tett masse av steder; hushjørner, trær, kjellerstuer, gatekryss og skoger. Alt virker som om det har stått her og ventet, ute på Sola flyplass, for å hilse ham velkommen hjem: Kjære Jarle. Endelig. Der er du. Her er livet ditt. Trærne dine, himmelen din, stedene dine, folkene dine. Du skal være velkommen. Oss slipper du aldri unna.