Jeg fulgte en vei

Jeg fulgte en vei,
hvor det var mulig å stanse;
men vende - nei.

Så langt det bar,
skimtet jeg spor i støvet,
blodige far.

Skyggene falt.
Jeg hadde fornektet mitt hjerte,
så tapte jeg alt.

Og jeg gikk ned.
Men selv i dypet av natten
var nogen med.

Jeg lærte der,
at aldri er vi alene.
Noget er nær.

Da verst det var,
hvisket jeg inn i mørket,
og jeg fikk svar:

I samme stund
streifet et pust min panne,
en munn min munn!