Bokelskere.no

Det lengste fallet inn i meg selv som jeg kan huske, har vært opp mot en halv time, en natt jeg satt på en benk i Kristiansand, kirkeklokken slo tre, etter det husker jeg ingenting, ikke hva jeg så, ikke hva jeg tenkte - eller om jeg tenkte - og så slo den samme klokken halv fire, og jeg kom til meg selv igjen...Jeg tenker på det som rystelser dypt nede i underbevissthetens forkastninger, skjelv som forplanter seg og slår ørsmå sprekker oppe i bevisstheten, Tiden krakeleres. Alt er som normalt på den ene siden, så kommer jeg til en sprekk, en liten ujevnhet, og den andre siden er forskjøvet. Fem sekunder, ti sekunder, en halv time. Jeg har aldri nevnt det for noen. Kanskje har alle det slik, små fall ut av tiden, kanskje ingen, jeg vet ikke. Men tanken er vakker: at det finnes ting ved oss som vi tror er unike og derfor aldri nevner til en levende sjel. Ting som vi alle kjenner og vi alle tier om.