Hjertet hans banket fortere og fortere mens Daisys hvite ansikt nærmet seg hans. Han visste at når han kysset denne piken og for evig og alltid koblet sine usigelige visjoner sammen med hennes forgjengelige åndedrag, ville aldri tankene hans komme til å sveve fritt igjen, som Guds tanker. Og altså ventet han og lyttet enda en stund til tonen fra stemmegaffelen, som var slått an mot en stjerne. Deretter kysset han henne, og da hans lepper rørte ved hennes, foldet hun seg ut som en blomst for ham, og inkarnasjonen var fullbrakt.