Bokelskere.no

Før moren min forlot denne verden, pleide hun å ta meg med til biblioteket. Vi dro dit to eller tre ganger i uken. Det var klimaanlegg der og røyking forbudt, adgangen var gratis og det var åpent til sent på kvelden. Vi tilbrakte flere timer med å se på kunstbøker og snakke om det vi likte eller ikke likte. Samtalene våre ble holdt på et nokså enkelt plan. Vi kunne si sånt som : Jeg liker smilet hans. Jeg liker disse fargene.Det får meg til å le. Eller: Det der ser ut til å gjøre vondt. Senere skulle jeg lære meg at det vi egentlig sa, var: Det der SNAKKER til meg . For det er det kunst gjør. Den snakker til oss, og hvis vi snakker samme språk-og hvis vi har lært oss hvordan vi skal lytte- så enten hører vi det eller vi gjør det ikke.