Om natten kjentes det ut som om vi gikk sammen med månen. Den fulgte oss under tykke skyer og ventet på oss i den andre enden av mørke skogstier. Den forsvant med soloppgangen, men kom tilbake igjen for å henge over stien vår natten etterpå. Den ble mattere i skinnet etterhvert som natten gikk. Noen ganger gråt himmelen stjerner som raskt fløt bort og forsvant før ønskene våre rakk å nå dem. Under disse stjernene og denne himmelen hadde jeg pleid å lytte til historier, men nå var det som det var himmelen som fortalte oss en historie etter som stjernene drysset ned og kolliderte voldsomt med hverandre. Månen gjemte seg bak skyene for å slippe å se hva som skjedde.