Jarle kjenner at han også vil være det, koste hva det koste vil, så skal han bli Kommunist med Klare Anarkistiske Innslag, og han har en uendelig fin følelse at ting faller på plass, mens de stamper avgårde over Jæren, uten å merke regnet som ikke vil gi seg, det er akkurat som om han fylles ut i alle kanter av seg selv, plutselig henger han sammen, helt og fullt sammen, det er ikke lenger denne følelsen av å være redd det ene minuttet, sterk det andre, forsiktig det tredje, og nervøs bare det kommer ei jente forbi, det er ikke lenger denne usikkerheten, pappa som ikke går på jobb, kvisene i ansiktet, pappa som tryner i grusen utenfor huset til mormor. Han henger sammen.