Skjønnheten, det vil si det littærere, filteret verden blir sett gjennom, gir håp til det håpløse, verdi til det verdiløse, mening til det meningsløse. Det er uvegerlig slik. Ensomheten beskrevet vakker hever sjelen til store høyder. Og da er det ikke lenger sant, for ensomheten er ikke vakker, fortvilelsen er ikke vakker, selv ikke lengsen er vakker.Det er ikke sant, men det er godt. Det er en trøst, det er en lise og kanskje er det der noe av litteraturens berettigelse ligger.