Bokelskere.no

Skulpturen slumrer i steinen. Hendelsene venter på å få bli en historie. Jeg skriver enda en gang om barndommen. Først tenkte jeg meg minnet som et fotografi som når jeg skrev ble gjort om til et maleri. Og at maleriet erstattet minnet. Men jo mer jeg skriver, desto mer seg jeg at minnet ikke er noe fotografi fra begynnelsen av. Det eksisterer ikke noen original. Er det å skape å skrive og viske ut samtidig? Jeg tror ikke det. Jeg tror fortiden er en virvlende flod det stadig går an å gå ut i. Jeg pleier å si at alt jeg har skrevet, er selvopplevd, for jeg har jo opplevd det når jeg har skrevet det ned med hele følelsesregisteret mitt. Men at det er sant fra begynnelsen av, er feil. Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept dem med seg gjennom livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye har kommet til.