Det vanskeligste for en lege er ikke de syke, skal jeg si Dem. En lærer snart å ta dem på den riktige måten. får en slags teknikk så og si. Og dessuten - når pasienter klager og spør, graver og maser, er det bare noe som følger med sykdommen, akkurat som feber og hodepine. Utålmodigheten deres regner vi med på forhånd, den ruster vi oss til, alle har sine faste, beroligende fraser og småløgner på lager, akkurat som sovemedisin og smertestillende dråper. Nei, de som gjør livet surt for oss, er slektningene. De trenger seg alltid mellom lege og pasient og vil ustanselig vite "sannheten". Alle bærer seg ad som om det ikke fantes andre syke enn dette ene mennesket som står dem nær.