Hjertet mitt krymper seg under denne ostentative utmarsjen, for jeg skjønner hvorfor hun ikke vil ta imot hjelp eller kjøres ut i rullestol: hun vil vise meg, nettopp meg, hun vil vise oss alle at hun er krøpling. I en slags fortvilet hevntørst vil hun pine oss med sin smerte, straffe oss friske for sin sykdom. Men nettopp ved denne tragiske utfordringen merker jeg enda tydeligere enn under det første fortvilte utbruddet hvor grenseløst hun lider over å være så hjelpeløs.