Bokelskere.no

Rommet, sakristiet. Et sted å gå med skyldfølelsen. Kanskje avleverer man skyldfølelsen i en kirke fordi man ikke vet hvor ellers man skal gjøre av den. For å finne et sted der det blir tillagt vekt, det man har å si. Det er så få steder å gå hvor man ville tillegge det vekt, som Marija en gang sa. Presten trodde nok jeg var troende, eller hadde blitt det på mine eldre dager, av angst eller anger. Følelsen av skyld. Den hører sammen med den uroen, den forbigående uroen som kan dukke opp når jeg våkner om natta og blir liggende uten å få sove igjen. Ville jeg oppsøke kirken for å holde den opp mot en bakgrunn av dypere mening? Hvis jeg ønsket å være nærmere kirken. Kan det ikke bare ha vært ønsket om å være en del av noe, en sammenheng, eller i hvert fall et møte? Men kanskje er det også delvis følelsen av skyld. Skyld, som knytter oss til andre like mye som enhver annen følelse. Kanskje mer.