Kjære Aron. Hvor henter man mot fra? spør du. Mot til å leve videre? Jeg kan bare svare på hva som gir meg mot: dine brev. I to år har de holdt meg oppe nå. Lyver jeg - jeg er så redd for løgner, siden jeg nå engang har besluttet meg for å være fullstendig åpen mot deg - lyver jeg da, ettersom jeg likevel hadde levd alt før vi begynte å skrive til hverandre? Nei. Jeg levde ikke da. Du har vekket meg opp fra de døde. Jeg ser deg i soloppgangen over fjellene. I duggen på gresset mellom sauelortene, i knasingen fra den frosne mosen hører jeg deg. Og i bøkene jeg leser. Vet du, at på biblioteket har jeg fått tak i noen bøker av en nordmann som heter Knut Hamsun. Pan, Victoria, Sult, Markens Grøde. På kartet har jeg sett at du ikke bor så langt borte fra Norge. For noen bøker! Det finnes noe i dem som er velkjent for ryggmargen, selv om løvet faller annerledes, og farveskiftningene vår og høst ikke er som hos oss.