«Aldri skal jeg glemme den natten,» skrev Elie Wiesel mange år etterpå.
«Aldri skal jeg glemme røken.
Aldri skal jeg glemme de små barneansiktene . . .
Aldri skal jeg glemme flammene som fortæret min tro for alltid.
Aldri skal jeg glemme den nattlige stillhet som for all evighet berøvet meg lysten til å leve.
Aldri skal jeg glemme disse øyeblikkene som myrdet min Gud og min sjel og gjorde mine drømmer til støv.»