Og her er bygda igjen.
Det er vår, grønne skoger og varme. Fjorden slikker innover fjæra, gårder lyser inne under åsene. Rein løfter sine kvite tårn opp fra furuhaugen, grenda med de små husene vinker velkommen. Folk er ute på åkrene, de sår og harver og gjør noe nyttig. Og her kommer du.
Du har hverken slekt eller heim her, og likevel er det hit du søker. Ingen i verden står deg så nær som denne bygda og menneskene der. Men bygda er et vesen, som ser på deg med en viss mistanke, hva er det du farer med nå?
Det er en ting især, som den for alt i verden ikke må få noen mistanke om - at du er fattig, for ikke å si blank. Da er du ferdig. Det er best å late som pungen er full, og at det bare er for helsa du trenger et opphold på landet.