Kvinner måtte aldri få det de bad om. De ville helst stå foran en låst dør og trygle og gråte. Man måtte ikke være hyggelig, selv om man kanskje hadde lyst. Det var det som gjorde det så forbasket vanskelig. Man måtte skremme dem littegrann. Ikke for mye og ikke for lite. For mye, så gikk de i panikk og man fikk det ikke som man ville. For lite, så ble man dørmatte for de nusselige, små føttene deres.
(...) Kvinner likte menn som som fikk dem til å le. Men de elsket menn som fikk dem til å gråte