Men på gata kan jeg ikke slå meg til. Så blir det å ty til Fallin igjen, og jeg veide ikke mange merkene da jeg med vadsekken i hånda skrittet oppover mot gården. Og denne gangen syntes jeg øynene sa: «Var det ikke det vi tenkte - med deg blir det aldri annet enn tull.»
Mat og lossi nekter de meg ikke, men det kom en tid som jeg ikke liker å minnes.