For Amalie Skram hadde en klokketro på kjærligheten mellom mann og kvinne som et fellesskap, et bånd som man skapte sammen. Den kjødelige kjærligheten alene var ikke nok, mente hun. Også noe utover dette måtte til. For den sanne kjærligheten var en prosess der partene utviklet utholdenhet og etter hvert lærte å akseptere hverandre egenart.