Bokelskere.no

Den fluen, den fluen. St. Peter kjente det ganske som den var kommet helt inn i hodet hans. Den surret og summet og brummet bak pannen, den ble større og sintere og farligere av seg, den suget med sabelen og stakk med brodden, den snakket til slutt med tydelige ord. - Din pralhans sa den, din gamle dompap, som vil forbedre verden med snakk! Vet du ikke, du selvgode narr , at den som vil forbedre verden, han må først forbedre seg selv? - Jo, jo, svarte St. Peter og vred hendene sine - det er sant hvert grann. - Men hva gjør du for noe? Du sleper omkring med en diger rulle og fyller den daglig med drabelige ord - som ikke verden har ord nok fra før! Om du brukte tiden til gjerninger! Om du lot skriveriet fare og handlet så meget mere i stedet og viste verden et godt liv! Ord, sier verden og ryster på hodet , dem kan vi gjøre selv. Så menn, verden har rett i det, verden er full av kloke ord- om det bare kom an på ord, hadde verden vært reddet for lenge siden. Og nå kommer du med en skjeppe til og tror du kan gjøre noe med det? La fare, St. Peter, la fare det - nye ord, nye byrder, mere røk, mere sand... - Ja, ja sa St. Petter knust - det er så sant som det kan bli. - Har du ikke også merket at skreppen blir tyngre og tyngre, og vet du ikke hva det kommer av? Å jo, så menn gjør du så. Du vet at det ikke er duggen som gjør det eller annen slags fuktighet. Du vet at det ikke er blekket som gjør det, men alle de dårlige ord du har skrevet, dine mange tåpelige og urettferdige klager , som tynger i skreppen som slagg og sten.