Jeg savner de merkeligste ting: Å sitte i en nattlig drosje langs en brosteinsbelagt gate. Den fargede julebelysningen som hang rundt vinduet i en leilgihet jeg lånte. Jeg savner mattheten solen skinte med i september. At en liten vinkel på kloden var nok til å få dagen til å kjennes som kveld.
Jeg savner tiden på Europa. Årene i Villeneuve, nå omgjort til myk, meningsløs melankoli: den føflekkede huden til en kvinne jeg mistet. De objektene som omga henne, bøker av et bestemt slag, et glassbord som gjorde det lille rommet større, dusjforhenget med fargede dyr i naive streker.
Alt dette har blitt et landskap som overstråler livet selv.
Og jeg fylles av et falskt håp, en dunkel fornemmelse om at noe godt en dag skal komme.