Bokelskere.no

Hva med avisene og media, da? sa forsvarsadvokaten. Der er det vel nok av brå død og sykdom? Jovisst er det det, sa jeg, men der er det framstilt som fakta, beskrevet langt utenfra, som et slags objektivt fenomen. De ringvirkninger et slikt tilfelle skaper, i den enkelte og i de nærstående, står det ingenting om, og om det gjør, er det referert, som noe ytre. Dessuten må det noe spektakulært til for at det skal bli skrevet om. Det jeg snakker om, er det hverdagslige. Metaforen for det er døden. Den er nærværende i alles liv, først i form av noe som rammer noen man kjenner, deretter, til sist, en selv. Folk dør i hopetall hver eneste dag. Den døden ser vi ikke, den skjules. Vi prater heller ikke gjerne om den. Hvorfor? Det berører vårt alles eksistensielle dyp. Hvorfor fortrenges det? Det forholder seg på samme måte med aldring og menneskelig bortforvitring. Blir man for gammel til å klare seg selv, plasseres man på en institusjon, i skjul for alle. Hva slags samfunn har vi da, hvor alt som er sykt, avvikende og dødt holdes ute av syne? For to generasjoner siden var både sykdommer og døden nærmere, en om ikke naturlig del av livet, så en ufravikelig. Dette kunne jeg ha skrevet en debattartikkel om, men det ville ikke ha sagt så mye, for argumenter er rasjonelle, og dette handler om det motsatte, det irrasjonelle, alle våre følelser i forhold til hva det vil si å møte det oppløste og det døde, ja, hva det egentlig er.