Det som hendte når jeg jobbet med disse tekstene, var at jeg lærte å lese. Jeg forstod hva det var å lese. Å lese er å se ordene som lys, de stråler i mørket, det ene etter det andre, og lesningen er å følge lysene innover. Men det man ser, er aldri frikoblet fra det man er; i sinnet finnes begrensninger, de er personlige, men også kulturelle, slik at det alltid er noe man ikke kan se, alltid er steder man ikke kan gå. Er man tålmodig nok, undersøker man ordene og ordenes omgivelser nøye nok, kan man imidlertid få øye på de begrensningene, og det som viser seg da, er det som ligger utenfor ens selv. Lesningens mål er disse stedene. Det er det som er å lære, å se det som ligger utenfor selvets grenser. Å bli eldre er ikke å forstå mer, det er å vite at det er mer å forstå.