Så nær hadde vi stått hverandre at jeg istedenfor å godta hans svakheter eller tilkortkommenheter, slik jeg godtok mine egne, identifiserte meg med dem og tok ansvar for dem, men på en indirekte måte, gjennom følelsene som skylte gjennom meg når jeg så han gjøre eller si noe jeg selv ikke ville ha gjort eller sagt. Dette visste ingen om, aller minst han, for hvordan kan man si noe sånt? Det hender at du ikke er god nok for meg?