Bokelskere.no

Jeg gikk ut i gangen og ringte til ham. Tonen vår var litt usikker. Han fortalte igjen hvordan han hadde opplevd å lese det, men var ikke sint, det var mer som han tok selvkritikk, og det skapte et undertrykk i situasjonen som jeg fant nesten uutholdelig, for det hadde han ingen grunn til. At vi ikke så hverandre inn i øynene, og at vi aldri tok hverandre i hånden, ja i det hele tatt aldri berørte hverandre, kunne vi ikke snakke om, det var helt umulig, men da han noen uker etter denne telefonsamtalen kom på besøk til Malmö sammen med de to barna sine, Ylva og Torje, møtte han blikket mitt og strakte ut hånden da jeg åpnet døren. Ingen ironi, ingen subtiliteter, han ville rette det opp. Jeg ble blank i øynene og måtte se ned.