Bokelskere.no

Han kjente en plutselig frost som kom innenfra. Han lette etter en sol fra sin barndom, men fant den ikke. For Anna sov der inne. Han hadde revet i stykker verdier for å skape noe nytt. Livet selv hadde tapt for hans egne sannheter. Anna hadde blitt hans mål. Men hva ville han med henne? Gjøre henne lykkelig? Eller ville han tappe henne, suge henne ut, kryste henne, som en svamp?

Han gikk ut på det ytterste svaberg. Så satte han seg ned og ventet - på ingenting. Det var bare døgnet, sjøen, månen, tid uten ende. Og livet var som denne stille flate. Den skjulte de dypeste farvene, slim og kryp. Men dette var naturen. Til syvende og sist, tenkte Victor, var etikken biologisk. Hans dyrebare sjel var tross alt en funksjon av en organisme. En dråpe blod mer eller mindre i hjernen kunne på et øyeblikk bringe han større lidelse enn Promethevs.