I skyggen av et stort tre i slottsparken sitter jeg og ser på mine unge armer. Sila ligger ved siden av meg, jeg har ikke tatt den ennå. Gjennom den klare plasten kan jeg se bittesmå hvite korn, surre rundt i den melkehvite blandingen. Snikende dødskorn som snart skal virvle rundt i mitt blod og forgifte hele sjelen. Ødelegge og spre fordervelse, glede ett sekund, skape ren fortvilelse, panikk, angst og smerte i flere år. Slik er stoff. For en stund siden, like etter at jeg hadde begynt igjen, skrev jeg så flott om det å være med, være tilbake hos mine venner.
Nå har plutselig den harde virkelighet slått ned i meg. En narkoman har ingen venner! Vi i gjengen, vi lever på og av hverandre, tærer av hverandre og utnytter hverandre det vi kan. Men våre små hjerner er kun konsentrert om stoff og om oss selv. Alle andre mennesker omgås vi bare i håp om å kunne utnytte dem. Vi puster og er, djunker og knuller. Er det et liv? Kan man i det hele tatt kalle det å leve? Jeg lever på en løgn, hele mitt liv er en løgn, en stakkars neddjunket narkomans urealistiske oppfatning av verdier. (Narkoman jente, 16 år)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sist sett

PiippokattaHeidiLinda NyrudTheaIngvild STone SundlandStine SevilhaugMonaBLVariosaHarald KTorFlettietteMonica CarlsenHilde Merete GjessingReadninggirl30DemeterPacosiljehusmorgretemorBjørg RistvedtHilde H HelsethStig TJarleLeseberta_23BenedikteHelena EGrete AastorpEileen BørresensomniferumLisbeth Marie UvaagTone HGrete AmundsenAnne-Stine Ruud HusevågKristina Jernstrøm LyseboritaolineKirsten LundCecilie MLailaHeleneEgil Stangeland