Fra "Schubertiana" av Tomas Tranströmer, Sanningsbarriären, 1978:
Så mye vi må stole på for å kunne leve vårt dagligliv uten å synke gjennom jorden! Stole på at snømassene klamrer seg fast i fjellskråningen overfor byen. Stole på taushetsløftet og fellesskapslatteren, stole på at ulykkestelegrammet ikke gjelder oss, og at det plutselige øksehugget innenfra ikke kommer.
Stole på hjulakslene som bærer oss på motorveien midt i den trehundre ganger forstørrede bisvermen av stål. Men ingenting av det er egentlig vår tillit. De fem vindene sier at vi kan stole på noe annet, og de følger oss en bit på veien dit. Som når lyser slukner i trappen, og hånden følger - tillitsfullt - det blinde rekkverket som vet veien i mørket.