Til sist tenner hun lampen igjen, står opp og finner frem dagboken som er låst ned i kommodeskuffen. Dagboken som hun begynte å skrive i på attenårsdagen sin. Det er som å lese om et annet liv. Forundret leser hun om et menneske hun knapt kjenner igjen. Kunne hun være så lettsindig, så ubekymret?[...]Kunne hun være så barnslig? hvilke sorger hadde hun? hun har ofret to sider bare på å beskrive en brødbakst som hun måtte utføre på egenhånd da Ane lå syk. Var det dette hun kalte bekymringer?og forelskelser? De har ikke vært i tankene hennes den siste tiden. Ikke Inge, ikke Ole eller Erik, mer var det ikke.