Gråten løser opp den vonde spenninga hun har gått i disse dagene, etterlater en tomhet i henne, men også en stor ro som gir henne lov til å minnes. Hun kan høre Synnas latter, stemmen hennes, ser henne for seg så sterkt som var hun her ved siden av henne. Minner flimrer forbi, de to i lek som barn, senere ut sammen med de andre ungdommene i bygda, i akebakken, på dans eller bare spaserende langs veien, det var alltid de to. Etter dette skal hun være alene, selv midt i flokken vet hun at hun vil kjenne det slik. Denne sorgen vil følge henne resten av livet.