Mellom barnet og dets foreldre ligger et hav, men det er et hav som først åpenbarer sin velde for barnet etter hvert som det blir eldre. Når vi er små og dufter glad vanilje, vet vi ikke av det. Så usynlig er det for oss at vi ikke engang funderer over om det kunne eksistere, vi er ett med våre foreldre, og det livet de lever synes klart for oss, så klart at det later til å være en uadskillelig del av vårt eget. Så blir vi eldre, det begynner å knirke i vårt indre.