Bokelskere.no

Den unge kapteinen [Øyvinn Øi] hadde ett år tidligere med forbløffende klarsyn beskrevet det strategiske overfallets natur i et foredrag i Oslo Militære Samfund og straks blitt utskjelt sm krigshisser i den nøytralistiske pressen - med regjeringsorganet Arbeiderbladet som kampanjeleder. "Innlasting og overføring av tropper holdes hemmelig, flåten dukker uventet opp et sted ved vår kyst og går straks i gang med landsettingen", hadde Øi blant annet sagt i beskrivelsen av et tenkt overfall på Norge. "Samtidig angriper flykrefter med basis i hjemlandet våre flyplasser, sjøfly- og marinestasjoner og søker å hindre eller i alle fall sinke samlingen av våre landstyrker. For angriperen gjelder å få sine styrker i land og få innrettet seg til forsvar før vi kan gripe inn med større styrker. For oss gjelder det å kunne gripe inn snarest - under den svakhetstilstand fienden befinner seg i, mens landsettingen foregår." Analysen var glitrende, og Øi hadde uten hensyn til tyske og sovjetiske reaksjoner påpekt at det strategiske overfallet var skreddersydd for totalitære stater som ifølge sin mentalitet og struktur levde "i en slags permanent krigstilstand", hvor man ikke behøvde "å blande parlament og offentlighet inn i utrenrikspolitikk og økonomi". Han la til: "Særlige oppgaver er tiltent tidens mest moderne soldater, fallskjermtroppene. Dels forutsetter en å bruke dem som ødeleggelsesdetasjementer mot kommunikasjonssentra, dels til besetning av taktisk viktige punkter og til opptreden i fiendens rygg." Operasjon Weserübung var i ferd med å utspille seg punkt for punkt etter Øis oppskrift, og kapteinen brant av utålmodighet.