Men det er så altfor enkelt å anta at ens rastløshet hviler på en eller annen blodslinje jeg ikke har orket å undersøke noe videre, eller om alt dette ble krystet i hop i ungdomstiden, den gangen jeg var enogtjue, og forventet av livet at det skulle være et helt hav av vidunderligheter foran meg, noe pønka pinkfloydiansk, en stramcord av damer, søvnige dager i tropiske jungler og oppspeeda ranglenetter i fete bygårdskollektiver. Mye snedigere er det å skjønne at en har blitt tatt av verden.