Hva om livet bare er en lang kjede med besværlige omstendigheter som holder deg fast, og som du hele tiden prøver å komme deg løs fra? Jeg hadde hatt den følelsen så lenge jeg kunne huske, ristet på hodet hver gang jeg var der igjen, tenkte at det var utgjort, og lurte på hvordan jeg kunne slippe å ha det sånn. Så for meg to kraftige hender som stakk fram mellom armene mine, og holdt meg rundt livet, holdt meg slik man holder tilbake et viltert barn som kaver for å komme seg løs; kjente også igjen den enorme lettelsen idet jeg endelig lyktes i å frigjøre meg fra grepet og sprang avgårde så fort jeg kunne, hoiende, glad, et langt stykke bortover gresset, før jeg sakket farten, så meg tilbake og oppdaget at ingen fulgte etter meg, hvilket gjorde at jeg stanset helt opp, forvirret, engstelig, men en stigende følelse av at hele flukten var meningsløs. Men hva om det var sånn at det var disse besværlige omstendighetene som utgjorde selve livsgrunnlaget, og at de dermed var helt nødvendige, om ikke annet for å føle dette øyeblikket av lettelse idet jeg lyktes å komme meg ut av grepet?