Inni henne verket det av avmakt og fortvilelse. Hun visste ikke hvordan, men hun skulle finne en vei ut av det. Ikke skulle hun se på at foreldrene og søskene ble hjemløse og til spott og spe for alle. Ikke mer enn de allerede hadde måtte tåle, og det som armoda allerede hadde brakt over dem,tenke hun harm. Noe dypt inne henne nektet å bøye nakken.Hun hadde aldr latt seg kue av armod eller overmenn før. At Fattigdommen nå skulle gjøre dem til treller, ville hun ikke finne seg i. Vi skal klar det her, sa hun med en fasthet i stemmen som hun slett ikke følte. - vi har klart det før og vi skal klar det den her gongen også.