Etterpå, da vi kom hjem, var det fullt hus og champagne og gaver og taler og alle lo lettet av hele historien. Bums var glad igjen, men betraktet meg intenst forskende hele tiden for å gjette tankene mine. Så knelte han for meg og sa at det var eneste gang i sitt liv han gjorde meg imot, med ett forbehold: om jeg noensinne forlot ham, da ville han drepe først meg og så seg selv. Det ble stille i stuen, vi så hverandre inn i hverandres blå øyne, jeg sa at det var det nydeligste han noengang hadde sagt til meg, at det var et gjensidig løfte om å drepe. Det ble stillere enn stille i stuen, ganske høytidelig stille. Bums reiste seg, kysset begge hendene mine og dro meg opp, snudde seg til selskapet og sa at vi takket alle og nå var vi gift på ordentlig og skulle ha barn når som helst, så det måtte bli med godnatt, for han skulle legge barnets mor. Han fulgte alle ut og jeg satt og tenkte på hvor glad jeg var for at snille, belevne Bums offentlig hadde våget å si at han ville drepe meg, og da var det kanskje ikke så dumt å være gift.