Jeg tenker på at man noen ganger har sammenlignet mennesker med sirkushester. De liker å stå i midten, danse i manesjen, bli lagt merke til og få applaus. Andre er snarere som ardennerhester. De trasker stille av gårde og gjør sitt arbeid i det skjulte.
Og jeg tenker at når det blåser kaldt og det går tungt i tilværelsen, så har man ikke hjelp av scenens selvopptatte, glinsende hester. De er til liten nytte. Da orker man bare ardenneren.
Sist sett
