Bokelskere.no

...og midt i salen på et bord, dekket med hvit atlaskduk, stod en likkiste. Kisten selv var overtrukket med hvitt flor. Blomstergirlander slynget seg om den på alle sider. Med roser over seg i kisten lå en liten pike, helt i hvitt tyll; hennes marmorhvite hender var foldet og lå mot brystet. Hennes utslåtte, lyseblonde hår var vått; en krans av roser lå om hennnes hode. Den strenge, allerede stivnede profilen var også som hugget i marmor, men i smilet om hennes bleke leber lå noe ikke barnslig, en uendelig smerte, en opphøyet , gripende klage. Svidrigailov kjente denne piken; ved kisten stod intet krusifiks og intet helgenbilde, heller ingen brennende lys, og ingen bønner kunne høres. Den lille piken var en selvmorderske - hun hadde druknet seg. Hun var bbare fjorten år, men hennes hjerte var allerede knust. Hun hadde lagt hånd på seg selv fordi en fryktelig krenkelse hadde fylt hennes unge uberørte bevissthet med usigelig gru og kvalt hennes englerene sjel; hennes siste fortvilede skrik var ikke blitt hørt, men undertrykt med koldt hjerte og hård hånd i nattens dyp, i mørke og kulde, i øsende regn og hylende storm.......