Bokelskere.no

Det å leve blir viktigere enn alt annet slit, jeg lar uvesentligheter være uvesentligheter. Nå forstår jeg - med kroppen og ikke bare hodet - at Dostojevskijs ord gjelder:

Man må "elske livet høyere enn dets mening."

Livsintensiteten øker. Stadig oftere, og uten sjenanse, velger jeg å hoppe over, å gi blaffen i, å ignorere, å droppe, å ikke bli ferdig, å unngå og si rett ut: "Jeg vil ikke." Jeg ligger på sofaen uten skam.

Hvorfor må man begrunne alt?