For et helt liv og er helt forfatterskap igjennom bevarte Hamsun en idealisme som nok undertiden forfalt til håpløshet, men aldri til Abelsk selvoppgivelse, en idealisme som var uryggelig rotfestet i hele hans vesen og eksistens, som engang gjorde bondegutten til dikter, som så gjorde dikteren til bonde og som til slutt førte dem begge i ulykken fordi den var så utover alle grenser oppsatt på å realisere seg.