Bokelskere.no

Det var ikke annet å gjøre enn å få hengt opp bærekøyene, og ligge på dem hele natten i fulle klær og inntullet i teppet for å holde myggen på avstand. Mens Amedoo og Amah gjorde hytten i stand, vaklet vi ut i landsbyen for å følge naturens krav. Vi hadde ingen lykt, så vi gikk oss bort mellom alle de små hyttene. Bortsett fra ildfluene fantes det ikke et lys å se, og vi tente på talløse fyrstikker og gjorde det vi skulle rett på den tørre, hullete jorden.

Og plutselig følte jeg meg merkelig lykkelig og likeglad og lettet. Jeg følte meg overbevist om at dypere enn til Duogobmai lot det seg ikke gjøre å synke. Jeg hadde vært redd for det primitive, hadde ønsket å oppleve det litt etter litt, men her møtte vi det hele på en gang der vi famlet oss gjennom skitten, mellom de trange stinkende hyttene mot vår egen mørke soveplass med alle rottene.